Øvre vestibyle

De som er invitert på gallamiddag, eller kanskje på ball, blir tatt i mot av hoffsjefen som står øverst i trappen.

De som skal i audiens til Kongen, går til høyre, for der ligger hans kontor. De som skal i audiens til Kronprinsen, går til venstre.

Kronprins Haakon forteller om Vestibylen og Slottsbalkongen. Foto: NRK

Glassdørene rett fram fører ut på Slottsbalkongen. Her står Kongefamilien og vinker til barnetoget hver 17. mai. Kong Haakon og Dronning Maud innførte denne tradisjonen i 1906, og siden har det vært slik.

Bygget for å imponere

De som bygget Slottet, ville at gjestene som kom opp trappen til Øvre vestibyle, skulle bli imponert over det de så. Derfor valgte de å plassere 20 store søyler i dette rommet. Søylene ser ut som om de er av marmor, men det er de egentlig ikke. De er laget av noe som heter stukkmarmor, som er en blanding av gips og vann. Fordelen med stukkmarmor er at den kan ha akkurat den fargen som man velger og har lyst på.

De mange søylene i Øvre vestibyle er laget av noe som heter stukkmarmor. Foto: Jan Haug, Det kongelige hoff

Nedre vestibyle

Ved foten av trappen, på bakkenivå, ligger den nedre delen av vestibylen. Når Slottets store hovedport blir slått opp, kan man kjøre biler helt inn hit og ut på andre siden av bygningen. Det blir nesten som å være ute og inne på samme tid. Om vinteren kan det være veldig kaldt. Derfor ble det på 1870-tallet montert glassvegger mellom der man kommer inn og gangene videre inn i Slottet.

Det er mulig å kjøre bil inn i Nedre vestibyle og ut på baksiden av Slottet. Det gjør for eksempel statsministeren og statsrådene når de kommer til statsråd på fredager. Foto: Det kongelige hoff.

Før glassveggene kom, var Vestibylen åpen helt fra bakken, opp i Øvre vestibyle og inn i korridorene. Om vinteren forsøkte de å varme opp rommet med en stor ovn. Ovnen slukte mye ved, og gikk under navnet Molok. Den var oppkalt etter en grusom ild- og solgud fra Kanaan.

Siden det trakk og var så veldig kaldt, fikk slottsknekten som hadde vakt her, en frakk til uniformen sin. Den hadde skinnfôr og en bred krave som kunne slås opp over ørene. En svær bjørneskinnslue hørte også med.

I dag er det fremdeles slottsknekter på vakt her når noe skal skje, men de har det heldigvis ikke like kaldt.