Egen grunnlov

I januar 1814 hadde den danske kongen sagt fra seg Norge. Sverige skulle overta Norge. Men Norge var uenig. Her mente man at når den danske kongen ikke lenger regjerte over landet, skulle Norge bestemme over seg selv.

Et selvstendig land må ha sin egen grunnlov. Derfor kom Riksforsamlingen sammen på Eidsvoll den 10. april. Dette var 112 menn fra forskjellige deler av landet. Forsamlingens oppgave var å lage en grunnlov for Norge.

Riksforsamlingen på Eidsvoll malt av Oscar Wergeland. I dag henger bildet på Stortinget. Kilde/Copyright: Stortingsarkivet. Foto:Teigens fotoatelier AS

Grunnloven blir til

I litt over en måned arbeidet forsamlingen med Grunnloven. Først laget en arbeidsgruppe – Konstitusjonskomiteen – utkast som ble lagt fram for de andre. Utsendingene diskuterte mye og lenge, men de var enige om en del veldig viktige, grunnleggende ting:

Norge skal være et fritt og uavhengig land
Makten i landet skal deles. Det skal ikke være slik at en konge og et lite mindretall bestemmer alt:
- Kongen og regjeringen skal lede landet (utøvende makt)
- En nasjonalforsamling (Stortinget) skal bestemme lovene og bestemme hvordan pengene på statsbudsjettet skal brukes (lovgivende og bevilgende makt)
- Uavhengige domstoler skal dømme når noen har brutt loven (dømmende makt)
Det skal være religionsfrihet
Det skal være trykkefrihet

17. mai 1814

Den 17. mai var arbeidet ferdig. Grunnloven ble vedtatt. Samme dag valgte forsamlingen også Norges første egne konge på nesten 500 år: Den danske prinsen Christian Frederik.

Etter dette ble 17. mai Norges nasjonaldag. Det er Norges egen grunnlov vi feirer 17. mai.

Det ble reist en statue av Kong Christian Frederik utenfor Stortinget i forbindelse med Grunnlovens 200-årsjubileum. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix

Mot ny union

Full norsk selvstendighet varte ikke lenge. Svenske tropper under ledelse av Kronprins Carl Johan marsjerte inn i Norge, som måtte overgi seg. Kong Christian Frederik ble tvunget til å gå av, og Sveriges Kong Carl 13. ble konge over Norge.

Men selv om Norge fra november 1814 ble den svake parten i en ny union, var situasjonen helt annerledes enn da landet var underlagt Danmark. Norge ble langt mer selvstendig, og Kongen hadde ikke lenger all makt. Et folkevalgt storting skulle vedta lover og budsjett. Riktignok hadde bare halvparten av alle norske menn og ingen kvinner stemmerett, men på denne tiden var det likevel betraktet som ganske så uvanlig.