Krigsårene 1940-1945

Natt til 9. april 1940 var krysseren Blücher på vei inn Oslofjorden. Sammen med flere andre, mindre skip, førte Blücher tyske tropper mot hovedstaden. Oppdraget var å ta Kongen og regjeringen til fange for å tvinge fram en rask norsk kapitulasjon.

De tyske skipene ble oppdaget av kystforsvaret ved Færder og senere ved Bolærne fort. Meldinger om fremmede krigsskip ble sendt til Oscarsborg festning, strategisk plassert der Oslofjorden er på sitt smaleste. Da de tyske skipene kom inn i Drøbaksundet, beordret kommandanten på Oscarsborg, oberst Birger Eriksen, angrep. Blücher ble truffet av skyts fra kanonene "Moses" og "Aron" og senere av torpedoer fra Nordre Kaholmen. Klokken 06.22 sank Blücher, og hoveddelen av mannskapet på over 1 300 mann, omkom.

Blücher synker i Drøbaksundet 9. april 1940. Foto: NTB arkiv / Scanpix

Senkingen av Blücher stanset midlertidig den tyske framrykkingen mot Oslo. Dermed fikk Kongefamilien, regjeringen og mange av stortingsrepresentantene tiden de trengte til å komme seg i sikkerhet.

Kongens første nei

Et ekstratog forlot Østbanen i Oslo med Norges politiske ledelse om bord. På Elverum ga Stortinget konge og regjering fullmakt til å styre landet så lenge krigen varte.

10. april møtte Kong Haakon tyskernes sendemann, Curt Bräuer. Tyskerne krevde at regjeringen Nygaardsvold, som hadde nektet å kapitulere, måtte gå av og at Kongen skulle utnevne en ny, tyskvennlig regjering under ledelse av nasjonalsosialisten Vidkun Quisling.

Kongen la de tyske kravene fram for et ekstraordinært statsråd i Nybergsund. Han erklærte at regjeringen selvfølgelig sto fritt til å fatte sin beslutning, men at han selv ikke kunne gå med på de tyske kravene. Han ville heller abdisere enn å utnevne Quisling til statsminister.

Kongens "Nei"

Regjeringen sluttet seg til Kongens nei og opprettholdt motstandslinjen. Tyskerne svarte med massive bombeangrep mot Nybergsund.

Kongen og Kronprinsen søker dekning for det tyske flyangrepet på Nybergsund 11. april 1940. Foto: Johan Wilhelm Clüver, De kongelige samlinger

Kong Haakon og Kronprins Olav reiste videre nordover sammen med Norges lovlige regjering. Fra 2. mai til 7. juni hadde de tilhold i Trangenhytta i Balsfjord, for å hindre at Tromsø eller andre større steder skulle bombes, slik Elverum og Molde var blitt. En drøy måned ble det frie Norge styrt fra den lille tømmerhytta i indre Troms. 

Slaget om Narvik

Narvik ble erobret av tyske tropper om morgenen 9. april 1940. Målet var kontroll med jernmalmen som ble skipet ut her fra gruvene i Kiruna – en viktig ressurs for tysk våpenindustri. Norges 6. divisjon tok opp kampen under ledelse av general Carl Gustav Fleischer. De fikk støtte fra Storbritannia, Frankrike og Polen. For første gang kjempet allierte styrker side om side, og den 28. mai klarte de å gjenerobre Narvik. Det var nazistenes første store nederlag.

De alliertes første seier

Allierte franske alpejegere under kampene ved Narvik april-mai 1940. Foto: NTB scanpix

Men situasjonen i Frankrike var prekær, og de allierte besluttet å overføre sine tropper dit. Uten alliert støtte var det ikke lenger mulig å fortsette militær kamp i Norge.

Eksil

Når de allierte besluttet å trekke seg ut, fattet Kongen den tunge beslutningen om å forlate landet sammen med Kronprins Olav og regjeringen. Det var vesentlig at ingen av dem falt i tyske hender og viktig å opprettholde en konstitusjonell makt på ikke-okkupert territorium.

7. juni dro de fra Norge med den engelske krysseren Devonshire. En norsk eksilregjering ble etablert i London. Herfra ledet og koordinerte eksilregjeringen norsk motstand de neste fem årene.

Kong Haakon og Kronprins Olav på dekk under overfarten til England. Foto: Nikolai Ramm Østgaard, De kongelige samlinger.

Kong Haakon ble et viktig, samlende symbol for motstandskampen og et fritt Norge. Kongens taler over radio fra London bidro til å holde mot og motstandsvilje oppe.

I Norge forsøkte den tyske okkupasjonsmakten under ledelse av Rikskommisær Josef Terboven å etablere et Riksråd. Dette skulle velges av Stortinget og være et samarbeidsorgan for okkupantene. Ordningen forutsatte imidlertid at Kongen abdiserte. I sin tale 8. juli 1940 redegjorde Kong Haakon for hva han så som sin plikt som Norges konge, og nok en gang svarte Kongen "nei".

Kong Haakon ble et viktig symbol for mange, og folks støtte til Kongen tok mange former. Her vanter strikket med kongens monogram og valgspråk. Foto: NTB scanpix

25. september brøt forsøkene på å etablere et riksråd endelig sammen. Terboven erklærte Konge og Regjering for avsatt og forbød alle andre politiske partier enn Nasjonal samling. All virksomhet til fordel for Kongehuset var nå forbudt. Kong Haakon og eksilregjeringen svarte at de ville fortsette kampen til Norge var fritt.

30. juni 1944 utnevnte Regjeringen i London Kronprins Olav til forsvarssjef. Han overtok ledelsen av de norske styrkene og samarbeidet med de allierte.

Kronprinsesse Märtha

Allerede natten mellom 9. og 10. april, reiste Kronprinsesse Märtha over grensen til Sverige sammen med Kronprinsparets tre barn. Der oppholdt de seg hos svenske slektninger fram til 12. august da de reiste videre til USA etter invitasjon fra presidenten, Franklin D. Roosevelt. Under oppholdet arbeidet Kronprinsessen utrettelig for norske interesser, og hennes vennskap med presidentparet bidro til å gi henne gjennomslag.

Kronprinsesse Märtha og USAs president Franklin D. Roosevelt under hans berømte tale "Look to Norway". Foto: Royal Norwegian Information Service, De kongelige samlinger

Hjemkomsten

Tyskland kapitulerte 8. mai 1945. Den 13. mai kom Kronprins Olav og fem statsråder tilbake til et frigjort Norge. Resten av Regjeringen fulgte 31. mai, og da kunne Kronprinsen ta i mot dem på kaia i Oslo.

Hjemkomsten 7. juni 1945. Foto: NRK filmavisen

Den 7. juni - på dagen fem år etter at han hadde måttet forlate landet - kunne endelig Kong Haakon vende tilbake. Sammen med Kronprinsesse Märtha, Prinsesse Ragnhild, Prinsesse Astrid og Prins Harald gikk de i land på Honnørbrygga i Oslo. Kronprins Olav og et stort menneskehav ønsket dem velkommen hjem til Norge.

Den første som hørte om freden